Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке

Det kom bud fra Laugarbru at moren ble der om natten. Kristin stod opp for å kle av seg og gå til ro. Hun begynte å snøre opp kjolen sin – men så drog hun skoene på igjen, slo kåpen om seg og gikk ut.

Natthimmelen spente lys og grønn over fjellkammen. Det var snart tid at månen skulle stå opp, og der hvor den var under fjellet, drev noen små skyer og skinte som sølv på underkantene; himmelen ble lysere og lysere som metall det dugget på.

Hun løp mellom skigardene, over veien og bakken opp mot kirken. Den sov, svart og stengt, men hun gikk opp til korset som stod like ved til minne om at Sankt Olav hadde hvilt her engang da han flyktet for sine uvenner.

Kristin knelte ned på stenen og la sine foldede hender opp på fotstykket: «Hellige kors, sterkeste mast, fagreste tre, sykes bro til helsedommens fagre strander —»

Ved bønnens ord var det som hennes lengsel vidde seg ut etterhvert, som ringer på et vann. De enkelte tanker som voldte henne uro, glattedes ut, hennes sinn ble stillere, mere ømt, det kom en mild, tanketom sørgmodighet istedenfor hennes sorger.

Hun ble liggende på kne og sanset alle nattens lyder. Vinden sukket så rart, elven bruste bortenfor lundene bak kirken, og bekken rant like ved tvers over veien – og overalt, nær og fjernt i mørket, skimtet hun med syn og hørsel små strenger av rinnende og dryppende vann. Elven blinket hvit nede i bygden. Månen gled opp over et lite skar, det glitret litt i duggvåte blader og Stener og lyste matt og mørkt av det nytjærede tømmeret i klokkestøpulen ved kirkegårdsgrinden. Så ble månen borte igjen hvor åsen skjøt ryggen høyere. Nu var det mange flere hvite og skinnende skyer på himmelen.

Hun hørte en hest som kom i langsomt skritt høyere oppe på veien, mannsrøster snakket jevnt og sakte. Folk var hun ikke redd her like ved hjemmet hvor hun kjente hvert menneske; hun ble trygg av det.

Farens hunder stormet inn på henne, snudde og pilte tilbake inn i lunden, vendte om og satte oppover henne igjen, og faren ropte en hilsen idet han kom ut mellom bjerkene. Han leide Gullsveinen ved bislet; det hang et knippe fugl og dasket frempå sadelen, og Lavrans bar høken med hette over hodet på venstre hånd. Han var i følge med en lang, slutrygget mann i munkekutte, og før Kristin hadde sett hans åsyn, visste hun at det var broder Edvin. Hun gikk dem imøte og var ikke mere forundret enn om hun skulle drømt det; hun bare smilte da Lavrans spurte om hun kjente igjen gjesten deres.

Lavrans hadde truffet ham oppe ved Rostbroen; så hadde han fått ham overtalt til å bli med hjem og overnatte på gården. Men broder Edvin ville endelig få lov til å ligge i fjøset: «for jeg er blitt så luset,» sa han, «dere kan ikke ha meg i de gode sengene.»

Og alt Lavrans bad og snakket, så ble munken ved sitt; ja først ville han de skulle gi ham maten ut på tunet. Tilslutt fikk de ham dog med seg inn i stuen, og Kristin la ved inn på ovnen i hjørnet og satte lys på bordet, mens en pike bar inn mat og drikke.

Munken satte seg på stavkarsbenken ved døren, og han ville kun ha kald grøt og vann til nattverds. Ikke heller ville han ta imot da Lavrans bød til å rede ham et bad og få hans klær vasket ut.

Примечания